Mine beste opplevelser - Sommer 2018

Min beste sommeropplevelse 2018

Jeg har nå sittet og tenkt på hva jeg skal skrive. Jeg som sagt er i en litt tung og negativ periode. Der jeg ikke klarer å se positivt på alt. Skrive et innlegg med positivitet er da litt vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tenker bare at jeg ikke har noen sommeropplevelser denne sommeren, og tenker bare på de negative tingene. Noe som ikke er sant. Det har skjedd et par positive ting. Men man se dem vekk. Fordi man «vil» tenke negativt, slik at du kan synes synd på deg selv. Det er rart hvordan det fungerer, men jeg kan tenke meg at andre har det også slikt. Du tenker på noe som egentlig er positivt og så prøver du intenst å se noe negativt med det. Slik er det i en sånn periode jeg er i nå. Vi burde gjøre omvendt, se positivitet i alt som er negativt. Som sagt har jeg tenkt og tenkt og kommet frem til at jeg ikke har en spesifikk opplevelse, men har mange små øyeblikk som har fått meg til å smile i den tunge perioden min. Jeg har blant annet vært i kongeparken, vært med noen venner, solet meg og har skikkelig nøtet været.

Jeg var i kongeparken med familien min. Det var utrolig koselig, litt slitsomt å stå opp tidlig ettersom jeg har sovet til 12 om dagen de fleste dagene i sommerferien. Men det gikk og turen til Stavanger var kjekk. Vi hadde det sykt koselig i parken og det var gøy å tilbringe tid med familien. Vi grillet og tok maaange karuseller sammen. Siden lillesøsteren min er 6 år, fikk jeg ikke tatt så mange karuseller med henne. Heldigvis er lillebroren min litt eldre enn henne, så jeg tok med meg ha overalt. Vi var der helt til stengetid. Jeg kjøpte meg sukkerspinn, men spiste alt opp på vei turen hjem da.

I begynnelsen av ferien kom to av mine barndomsvenninner på besøk. De hadde ikke besøkt meg her oppe i Haugesund på evigheter. Det var utrolig gøy å ha dem her. Om kvelden spilte vi mye spill, siden vi har utrolig mange brettspill. Endelig noen som vil spille med meg liksom. Den ene dagen tok vi bussen til byen og var der. Shoppet og koste oss. Mot kvelden gikk vi og spiste på en restaurant. Ellers gikk vi litt tur, hoppet på trampolinen, spilte og bare hadde en utrolig god helg sammen.

En annen ting som har fått meg til å smile denne sommeren er det varme været. Det har ikke vært så varmt på flere år og endelig kom det. Det er helt fantastisk. Jeg har vært mye ute i solen og faktisk fått litt brunfarge. Jeg sliter med selvbilde, og er ikke fornøyd med kroppen min. Men likevel har jeg hatt på meg bikini og lagt med ut på terrassen og solt meg. Jeg har faktisk også ligget på stranda. Det krevde utrolig mye mot, men jeg fikk det faktisk til. En ting som hjalp var jo da at det ikke var så mange på stranda den dagen. Men uansett, jeg gjorde noe som utfordret meg og gjennomførte det.

Jeg har også hatt mange «roadtrips» med min nærmeste venninne. Hun betyr alt for meg og jeg tror vi er bestevenner. Jeg vil ikke si det for sikkert, men jeg ser henne på som bestevenn. Og det viktigste er at hun er der for meg. Vi har hatt så mange turer rundt i byen. Vi har festet og hun gir meg et smil hver gang jeg er med henne.

Alle disse opplevelsene har vært det beste denne sommeren 2018, og jeg håper på flere øyeblikk.

#bloggnosommerkonk2018  #godesommeropplevelser #sommerminner #sommerferie2018 #kongeparken18

ET PERSONLIG BREV TIL DERE!

God kveld!

For et par måneder siden ville jeg legge ut på Instagram brukeren min et brev. Et brev til alle som bruker sosiale medier. Dette ville da avslørt hvem jeg var, hva jeg har opplevd. På den tiden var jeg bestemt på å gjøre det. Idag skjønner jeg ikke en gang at jeg fikk den tanken. Jeg er så full av skam at jeg hadde aldri klart å levd om dette lå ute. Slik at alle kan se. De kan se den ekte meg. Nei, det holder jeg for meg selv. Men jeg tenkte jo nå at jeg kan legge det ut her. Jeg får de frem likevel, kanskje ikke til dem jeg vil. Men det kommer ut til folk. 

 

Kjære mine sosiale medie venner!

Jeg skriver dette med et sårt hjerte, legger meg sårbar ut i offentligheten. Hvorfor? Fordi jeg er lei. Sliten. Jeg er lei og sliten av hvordan jeg føler meg, hvordan samfunnet påvirker meg. Som noen vet har jeg slitt mye psykisk. Depresjon, tvangstanker, angst (i forskjellige kategorier) og selvmordstanker. Jeg skriver ikke dette for å få oppmerksomhet og at dere skal synes synd på meg. Jeg vil bare ha forståelse, forståelse på hvordan det er å slite psykisk. Jeg selv vet at vi alle sliter, alle har «deppa» perioder. Men å kjenne på den følelsen å være skikkelig deprimert, er noe jeg ikke ønsker noen. Du føler deg nedstemt, sliten, lei, i konstant sorg og vil bare isolere deg.

Jeg har opplevd mye de 17 snart 18 årene jeg har levd, masse ting som ingen burde ha opplevd. Jeg har kommet meg gjennom det og blitt sterkere, men for hver gang jeg blir sterk og positiv kommer det ett eller annet å slår med tilbake der jeg var. Ikke for å virke negativ, men det er slik jeg føler det. Mobbing har vært store deler av livet mitt. Jeg ble mobbet på skolen i S fra jeg begynte til vi flyttet. Jeg ble kalt «din jævla feite julagris!» og de sa også «haha, når du springer hopper puppene dine opp og ned» Jeg gikk i 3.klasse og da var det ikke greit å ha pupper, det var da fett. For jeg har alltid hatt litt ekstra. Når man går i 3.klasse er man hva? 8 år? Når jeg kom hjem og fortalte mamma episoder av mobbing gikk jeg til kjøkkenet og fant frem en kniv tok den mot hjerte mitt og skrek «jeg vil dø!!»

Vi flyttet til Haugesund og jeg håpet på blanke ark, men det kunne jeg bare drømme om. Jeg begynte på en skole i byen og ble godt tatt imot de første dagene, resten av 5,6 og 7.klasse overså hele klassen min meg, jeg hadde ett par venner. I syvende hadde jeg INGEN. Så flyttet vi igjen, i Haugesund område, der jeg begynte på en ny skole. Og igjen var jeg glad, blanke ark. Det gikk helt fint til 9. Da en "spesiell" person sa dette til meg «gå å ta livet ditt». Først lo jeg å heiv det bak meg, tøffa meg, for det gjekk ikke innpå meg.

Desember 2015 sendte eg en melding te mamma at jeg ikke orket livet lengre, men ikke ville dø. Jeg begynte å gå te psykolog. Så, bestemte jeg meg for å fortelle min nærmeste venninna at eg ikke hadde det greit og ville bare egentlig dø. Som svar fikk jeg «åhh oki.» og så skiftet hun tema. Hun brydde seg veldig lite. Jeg ble så skuffet, igjen blir jeg såret av en venninne.

Jeg vil selv påstå at jeg har en forbannelse over meg nå det gjelder venner, bestevenner. Jeg er en person som hjelper alle andre enn meg selv, gir så mye av meg selv for å hjelpe andre at jeg glemmer meg selv. Når jeg gir alt jeg har til venninne mine og når jeg trenger dem mest forsvinne de ut av livet mitt. Da har de fått sitt og trenger meg ikke lengre. Dette har skjedd gang på gang. Den dag idag har jeg IKKE en bestevenninne jeg kan snakke om alt med, være 100% meg selv og være med. For de vennen jeg har prioriterer meg som nr 2. Jeg er deres backup plan hvis ikke kjæresten, venninna, vennen, bestevennen ikke kan være med dem. Dette er sårende, for alle trenger enn venn de kan snakke med. Min bestevenn er mamma, men jeg forteller ikke alt til henne. For det første er hun mammaen min, for det andre er det en del ting jeg ikke vil fortelle henne og det tredje hvis jeg forteller henne enkelte ting føler JEG at hun vil se annerledes på meg.

Misforstå meg rett, jeg vet mange sliter med forskjellige ting. Men de aller fleste har noen de kan snakke med. De jeg snakker med sier de forstår meg, men de gjør ikke det. Jeg skriver ikke dette for at dere skal synes synd på meg, og begynne å være venn med meg. Jeg er vandt til å være alene. Jeg vil bare at dere skal se og vite hva som skjer, jeg virker som den lykkelige jenta. Jeg smiler, ler og ser ut som jeg har den beste tiden i mitt liv. Når jeg ærligtalt egentlig ikke vil være her engang.

Og jeg skriver egentlig dette slik at jeg skal få tankene mine ut og fordi jeg trenger å se hva jeg tenker ned på ord. For jeg selv tror jeg har det så bra, når jeg egentlig ikke har det.

Jeg har til og med skrevet mitt eget selvmordsbrev, ikke fordi jeg vil ta livet mitt. Men slik at folk kan skjønne at dette er alvorlig. Jeg er syk. Veldig syk. Men likevel er det ingen som gidder å forstå meg.

 

- Psykisk perfekt

#personlig #brev #psykiskhelse #sosialmedier #sommer2018 #leiavlivet

Jeg er sliten..!

Åhh wow,
Det er lenge siden jeg har lagt ut et innlegg her, og den eneste grunnen er at jeg er så sliten. Sliten av skole, eksamener, skolepress, feriepress og alt som har med venner å gjøre. Jeg kom ikke opp til eksamen, heldigvis, hadde bare den obligatoriske tverrfaglig eksamen. Det gikk utrolig fint og nå teller jeg dagene ned til sommerferie. Jeg gleder meg ikke til selve ferien, men å slippe å stå opp tidlig, skole og slikt. Men jeg mister mye positivt, hverdagen og være med venner. Jeg reiser ingen steder i sommeren og havner alene. Sommeren er kanskje de årstiden/perioden jeg er mest «deppa» på, fordi alle de få vennen jeg har reiser. Jeg ender opp alene og ensom. Derfor gleder jeg meg mye til å begynne i lære og jobbe i august nå. Jeg har nedtelling på dagene.

Jeg har nå IGJEN mistet min aller bestevenn, det var mye så skjedde. For å gjøre det enkelt hun løy om forskjellige ting og hun begynte å merke jeg tok litt avstand fra henne. Da blokket hun meg på alle sosiale medier og vi har ikke snakket siden. Hun vet ikke engang hvorfor jeg gjorde slik som jeg gjorde. Men det var for det beste, jeg har det ikke bedre uten henne. Men når vi ser mot fremtiden, kommer jeg ikke til å savne å ha henne i livet mitt. Det jeg savner er å ha en bestevenn i livet mitt, men håper den tiden vil komme snart.

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere, slik at dere ikke tror jeg har dødd. Jeg lever enda. Og har ingen planer om å dø enda. Jeg orker ikke å skrive så mye mer, for er som sagt sliten både psykisk og fysisk.

Håper jeg snart kommer innom å legger ut mer, eller komme tilbake for fullt. Men nå trenger jeg tiden min. 

En annerledes russetid! (2019)

Natt til 1.mai så sov jeg, imens hele Norges russer og andre mennesker festet. I dag tenkte jeg å skrive litt om mitt forhold til alkohol og russetiden. For om et år er jeg selv ute på blåtur og fester natt til 1.mai. Helt siden jeg var liten har jeg ønsket å være russ. Jeg samlet på russekort og ønsket selv jeg var en russ. Og når den tiden begynte å komme, rundt vg1. Da bestemte jeg at jeg ikke ville være russ allikevel, det var så «dyrt». På vg1 var broren min russ og da ville jeg på en måte være russ, men likevel ikke. Etter det har jeg vært veldig frem og tilbake, og i tillegg er det andre faktorer som spiller inn. Blant annet at jeg kommer til å være aleneruss, edruruss og vandreruss. Grunnen til at jeg velger å være aleneruss og vandreruss er fordi jeg ikke trenger en buss eller van til å være en «kul» russ. Og så er jeg alene fordi jeg vil ikke være i en gruppe der jeg må betale masse penger, jeg vil bruke minst mulig penger.

Og så er det det store edruruss eller noen sier edruss. Grunnen er fordi jeg ikke skal drikke i mitt liv, avhold. Jeg har fått mange tilbakemeldinger angående det. Men jeg kan fortelle hvordan jeg bestemte meg for det. Når jeg gikk i niende og tiende var jeg veldig opptatt av alkohol og målet mitt i livet var å drikke og bli full før jeg ble 18. Jeg ville være som «alle» andre. Jeg fikk ikke oppnådd den «drømmen» på ungdomsskolen, men så begynte jeg på videregående og så «håp» der. Etter nyttår var jeg på en «fest» der jeg var med noen jenter. Det var alkohol innblandet, men jeg hadde spurt mamma og pappa og de hadde sagt nei. Jeg har så mye respekt for foreldrene mine at jeg godtok det. De tilbudet meg, men jeg sa nei og følte meg veldig stolt. Mot midnatt var den hendelse som skjedde, vil ikke gå i detaljer, men den ene jenta spydde. Jeg måtte tørke det opp, fordi jeg synes ikke slik er ekkelt og fordi jeg var den eneste som tenkte klart. Men før det skjedde, hadde jeg det kjempe morsomt og koste meg uten noe annet en brus i glasset. Når jeg kom hjem tenkte jeg mye over dette og kom til at jeg ikke vil drikke alkohol i hele mitt liv. Fordi jeg klarer å ha det gøy uten at jeg må påvirke meg selv med alkohol.

Jeg gikk frem og tilbake om hva jeg ville. Og når jeg var på Facebook en dag så jeg en reklamasjon. Det var en reklamasjon om de som skulle være edruss for 2018. Det er en egen gruppe for dem som velger det, og da tenkte jeg. «Vist faen skal jeg være edruss i 2019!» Og nå sitter jeg her og gleder meg ihjel. Jeg har fått mange reaksjoner om at jeg skal være avhold og edruss. Når jeg forteller fol at jeg ikke skal drikke ler de og sier: «Hah, vent om noen år». Og da blir jeg bare så irritert! Jeg er utrolig sta og når noen sier det blir jeg bare enda mer motivert for å holde meg. Jeg bare gleder med til å se ansiktene til folk når de ser at jeg klarer dette. Jeg elsker å overbevise folk, og iallfall dem som ikke tror på meg.

Mange ser på meg som annerledes og det elsker jeg. Jeg elsker å være annerledes. Og jeg håper andre gjør noe annerledes, enten om det er i den normale liv eller i russetiden. Håper du ikke sitter der og sier «jeg skulle ønske jeg og kunne gjort det. Men jeg føler et press. Jeg vil ikke være annerledes». Fordi vi er ikke alle like og det håper jeg folk kan begynne i skjønne i 2018. Men der er ikke alltid slik vi håper. Jeg har fått mange negative reaksjoner, men selvfølgelig at jeg fått mange positive. Mange støtter meg og heier på meg og det setter jeg veldig stor pris på. Så, jeg håper du bare tørr å ta andre valg og være litt annerledes og så ser jeg frem til en drit bra russetid i 2019!

Quote of the day:
Man trenger styrke for å tilpasse seg. Man trenger mot for å være annerledes. 

KARAKTERPRESSET PRESSER OSS OPP MOT VEGGEN!

Fra og gå til deprimerte tanker til mer stress og angst i hverdagen. Karakterer får vi når man begynner på ungdomskolen og det er alltid kjekt å vente på en karakter. Helt til du får arket og ser karakteren, enten er du fremdeles glad og fornøyd, med de fleste av oss er ikke fornøyd. Uansett om det er en 5+ eller en 2+. Karakterpress er noe det «moderne» samfunnet vår har laget, vi lager dette presset selv. Likevel er det tabu belagt å snakke om å karakterpress. Den følelsen ved å ikke få en 6er, at man ikke er god nok.  

Det er mange som opplever det slikt. Har man ikke 5,8 i snitt er man ikke en av gjengen. Det er ikke slik det er, men det er slik vi lager presset. Negative tanker som «jeg er dum», «jeg får ikke dette til» eller «jeg har ingen fremtid» er «vanlige» tanker rundt dette temaet. Vi stresser over karakterene våre, fordi vi vil inn på forskjellige skoler som setter krav. Videregående skoler eller høyere utdanning. Det hjelper ikke med karakterpresset det, men slik er det i samfunnet vårt. Vi må sette krav til forskjellige skoler.

Det kommer forskjellige konsekvenser som sosiale, psykiske og fysiske. Sosiale konsekvenser kan for eksempel være en elev som alltid får 3?er og da er det lett å bare si «han jobber ikke godt nok» eller «haha, det er ikke rart». Man føler seg på en måte isolert fra den «smarte gjengen». Psykiske kan være depresjon, angst, press og stress. Og mange blir utbrent, psykisk utslitt, og det er ikke bra. I de alvorlige tilfellene er det elever som ikke klarer å gå på skolen en gang.  Mange som går på ungdomskolen eller videregående skole har søvnproblemer og det er en fysisk konsekvens. Å føle skuffelse, overfor deg selv, hjemme eller blant venner og at vi har for høye forventinger. Til slutt vil jeg bare nevne at det er ikke alltid vi lager presset selv, det kan begynne hjemme. Hvis foreldre maser om 5?ere eller 6?ere på karakterkortet, noe som er utrolig dumt, men skjer.

Det er forsket på at det er flere jenter enn gutter som stresser og føler karakterpress, men selvfølgelig det er hos gutter også! Det handler ikke bare om oss jenter, vi glemmer nesten ut guttene med psykisk problemer. Vi alle bekymrer oss for mye og som sagt har alt for høye forventninger. Bekymringer og presset begynner på ungdomskolen og helst i niende. Da har man gått et år der man er ny med karakterer og i niende begynner lærer og forventer mer av deg og fra vært år som går. En annen forskning sier også at 1 av 3 tenåringer sliter med kronisk stress.

Jeg selv har erfart mye siden 8.klasse og nå til mitt siste år på videregående skole. (Går helsefagarbeider for de som lurer.) På ungdomskolen føle jeg et ganske så stort press med karakterene, det var fordi alle klassekameratene mine var opptatt av dem. De fleste sa alltid etter prøver at «åhh, det gikk så dårlig. Jeg får sikkert bare en 4?er» og så får de prøven tilbake og så får de 5+ liksom. Jeg selv sitter der med 3- og skulle ønske jeg kunne fått den 4?eren de ikke ville ha. To av mine klassekamerater var veldig opptatt av gode karakterer og snitt. Det var helt forferdelig. Jeg fikk ikke en enste sekser på en prøver på de tre årene, utenom muntlig eksamen da. Jeg fikk endelig min 6?er og jeg var fornøyd og glad. Jeg gikk ut med et ok snitt, «dårlig» for noen, men jeg var sånn passe fornøyd. Jeg kom inn på den skolen jeg ville etter tiende, og så begynte jeg vg1 helse og oppvekst. Jeg var selvfølgelig opptatt av karakterene mine, men jeg var ikke hysterisk. Så lenge jeg fikk over 3, var jeg fornøyd. Og i matte var jeg bare glad at jeg besto, fikk 3 da, men jeg brydde meg ikke om det var 2 eller 6.

Men så begynte jeg på vg2 helsefagarbeider og da snudde livet mitt helt rundt. Jeg hadde/har den beste læreren og da fikk jeg selvfølgelig bedre karakter. Og når jeg fikk bedre enn det jeg hadde i fjor ble jeg bare mer motivert, kanskje litt FOR motivert. Jeg var så opptatt av å ha best karakter og er ennå opptatt av det. Jeg tror jeg blir mer populær og at folk vil like meg hvis jeg får toppkarakter. Det er ikke slik, men det er oppfatningen min av det norske samfunn i 2018. Om jeg ikke får 5 eller 6, klikker det for meg. Jeg fikk 6 på en case vi hadde, likevel har jeg ikke fornøyd. Jeg ser selv problemet, det går ikke an å få bedre enn 6. Jeg skaper dette STORE presset for meg selv, for i klassen er det IKKE press. Jeg elsker klassen min, alle kommer overens. Jeg er bare veldig merkelig.

 

Hvordan alt dette har påvirket meg psykisk er sykt. Jeg har blitt mer stresset, mer negative tanker om meg selv (NAT, negative automatiske tanker) og følt meg mer «deppa». Jeg har vært psykisk utslitt eller utbrent i lang tid nå, ikke noe alvorlig, men likevel sliten. Ikke følt meg god nok og har ikke akseptert meg selv. På en måte straffet meg selv med ord og tanker da. Følt at folk ikke liker meg siden jeg ikke fikk en 6?er og dette går jo også utover selvbilde og selvtillit.

Min mening om alt dette karakter presset er FUCK OFF!! Det er noe vi skaper selv og får innspill fra andre. Vi må få en stoppe på det. Vi bør heller motivere hverandre, enn å klage på karakteren vi har fått. Tenk heller «øvde jeg skikkelig?» eller «jeg gjorde mitt beste». Dette er noe jeg selv må øve på.

Quote of the day:
No, i may not be physically alone..But mentally there is no one in sight

JEG HATER HELGENE!

Følelsen å være ensom er noe alle kjenner på i løpet av livet sitt. Alle føler en gang de har blitt utestengt av en vennegruppe, enten om du var 10 eller 30 år. Følelsen ensomhet er en av de verste tingene vi opplever. Det er da tankene begynner å fly, du tenker «hva er galt med meg?». Og da er det gjort. Å føle konstant ensomhet er noe jeg ofte kjenner på. Jeg har alltid hatt problemer med venner, det har alltid kommet noe i veien. Enten om noen ikke trenger meg eller om jeg finner ut at de ikke er bra for meg. Når jeg bodde i Stavanger, født og oppvokst der, hadde jeg noen gode venner. Vi hang med hverandre hver dag og livet var på topp, utenom at jeg ble konstant mobbet på skolen da. Så, flyttet vi til Haugesund og jeg håpet på en ny start. Og det fikk jeg i 9 måneder så flyttet vi igjen, lengre inn i byen. Jeg var på grensen til en annen skole og da måtte jeg skifte. Jeg gledet meg ikke, men hadde positive forventinger selv om. De tok meg godt imot de to første dagene, resten av 5, 6 og 7. klasse var det som at jeg var luft. Og i slutten av 7.klasse hadde jeg IKKE en ENESTE venn. Det var veldig sårt, og jeg begynte å se negativt på venner og begynte å bli vandt til å være alene.

Så flyttet vi igjen, og jeg skulle begynne på ungdomskolen på en helt ny plass, blanke ark. De første året var utrolig greit, men så i niende begynte ting å gå i feil vei. En hendelse der blant annet noen gutter i klassen tok bilder av meg under bordet når jeg hadde skjørt på meg, de sendte det rundt på en messenger gruppe. For å si det sånt jeg går aldri med skjørt på skolen lengre. En annen hendelse, som skjedde utenfor skolen, men påvirket meg mye. Det var at en spesiell person, en jeg hadde likt, sa til meg «Gå å ta livet ditt». Det var veldig sårt, men jeg prøvde å tøffe meg og sa «jeg bryr meg ikke». Egentlig brydde jeg meg, utrolig mye. Desember 2015, midten av tiende, knakk det for meg. Jeg var så psykisk utslitt og lei av livet. Jeg skrev en melding til mamma der jeg skrev: «Jeg orker ikke å leve lenger». Jeg valgte da og gå til psykolog for å snakke om problemene mine og ble da «diagnosert» med depresjon. Grunnen til at jeg valgte å snakke med psykolog og ikke mamma eller familie, er fordi jeg vil ikke at de skal se annerledes på meg. Hun jenta med masse psykiske problemer, for jeg har store problemer med meg selv. Jeg stolen 100% på familien min, men jeg ville bare ikke snakke om problemet mine med dem.

Jeg er en person som hater å snakke om følelser, psykiske problemer og hvordan jeg har det. Men endelig bestemte jeg meg for å fortelle hvordan jeg hadde det til min «bestevenninne». Det jeg fikk svar fra henne var «åhh, kjipt» og så byttet hun tema. Kanskje hun ikke ville snakke om det, for jeg vet det kan være vanskelig å være pårørende til none som sliter psykisk. Likevel ble jeg såret av måten hun reagerte og bare hele settingen. Etter dette har jeg aldri hatt en bestevenninne som jeg virkelig stoler på, kan være 110% meg selv og faktisk kunne være med på fritiden. Jeg har jo venner, eller å kalle dem det blir en overdrivelse. Jeg har noen jeg kan være av og til med. Men det som er tingen at jeg blir ALDRI prioritert. Når de ikke har noen å være med om det er venninna, kjæresten eller bestevenninna så kommer de til meg. De trenger å være med noen når de «vanlige» vennene deres ikke kan.

Nesten alle mennesker gleder seg til helg. Det er av alle grunner, fri, fest, slappe av eller henge med venner man kanskje ikke får tid til i uken. Jeg hater helgene, det er da jeg føler meg mest ensom. Jeg ser alle som blir invitert på fester eller selskaper. Jeg ser alle «vennene» mine ute å gjør et eller annet. Og det er sorg som ligger langt nede i hjerteroten, jeg blir lei meg hver kveld jeg legger meg i helgen. Men ikke for å snakke om ferier da.

Å være ensom er ikke noe jeg kjenner på, det er noe som er med min side. En skygge. Det er en så stor del av livet mitt at jeg vet ikke hvordan det er å ha et «normalt» liv lengre?!

Quote of the day:

"It's a paper town, with paper houses and paper people, everything is uglier up close."
- John Green

Et utdrag fra "dagboken" min!

(Det står på dialekt fordi jeg skrev det slik, fordi at det skulle føles mer ekte ut. Jeg skriver det ikke om selv om det skal på bloggen. Dette er et utrdag fra ein av de dårlige dagene jeg har hatt, det er en stund siden det ble skrevet. Jeg tenkte likevel det kunne være interessant å se hva jeg har følt og mange ganger føler jeg det slik enda.)

 

26.01.17 ? 20.20

Heiii, nå sitte jeg egentlig å skal skrive en novelleanalyse, men får det ikke til. Klarer ikke å konsentrere meg. Den siste måneden har tilbrakt flere negative og positive ting. Jeg har fått astma, men jeg har begynt på aerobic treningsenter. Men har ikke gått på trening en eneste gang denne uken. Jeg er så skuffet over meg selv, har så mye skyldfølese. Har bare lyst til å stoppe å spise, alt jeg spiser nå får jeg dårligsamvittighet. Og jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse ? Overspising ?. Kill meg. Jeg vil kje ha mat, eg e kje sulten lengre. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg blir så skuffa og lei meg. Har slitt så mye denne måneden. Har fått verre tanker, men vil ikke snakke med noen. Jeg gidder ikke alt dette igjen. Jeg har for store forventninger til meg selv både hjemme, på skole og på trening. Jeg tror kroppen min skal klare og gjør masse husarbeid, få seksere på skolen og kunne trene flere timer hver dag. Jeg blir bare utslitt av å hørra skole, trening og husarbeid. Jeg presser meg for mye!!! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg vurdere å skriva her i «denne dagboken» hver dag. Slik at jeg kan se hvordan dagene er og hva jeg gjør slik at jeg kan i glad?

Jeg føle meg så depressiv igjen. Lei meg kvar dag, grine av ingenting.  Tanker om en av min nærmeste har komt opp. Minner, fortrenge minner. Minner eg ikke vil se... Tar på meg. Eg takle det ikke. Tanken på å ha kjæreste skremme meg. Eg komme ikke te å klara å leva i denne verden. Eg takle ikke menneske lengre, eg blir kvalmen og vil bare spy. Eg vil egentlig bare dø. Leva et bedre liv i himmelen. EG vett kje ka eg ska gjør. Eg klare ingenting mer. Eg har klart meg så bra detta året. KOFFER SKJER DETTA MED MEG!!!!!!!! EG orke bare ikke marr. Eg har kje nok styrke. Og tanken på å leva i marr en 50 år te, skremme meg. Ka skjer i mårå, ka skjer om 10 år? Eg vil bare leva i fred. Aleina. I himmelen. Eg bare har ingen ord som beskrive hode og tankane mine. Ingen kan hjelpa meg. Eg har gitt opp, de har gitt opp. Ingen komme te å savna meg, ingen bryr seg. De blir bare glad at eg e gått bort.

Sånn som en spesiell person sa te meg « Gå å ta livet ditt». Kanskje eg ska gjør det. Eg fortjente ikke detta livet. Gud vil kje at eg ska leve, han vil at eg ska dø. Men de e jo lika så greit for eg vil det sjøl?. Om eg smile fake smil kver dag og ler fake. Ja det e sant. Eg bryr meg kje lengre, ingen bryr seg. Det e kje no vits. EG E KJE VERDT NOE SOM HELST! Eg e rett og slett bare søppel, innse det. Eg feile med å trena, vær sosial???? Eg e heilt feila. De e noe galt med meg. Eg e lika god som død. Ingen komme te å husk meg, den dagen eg dør ingen komme te å fella ei tåra. Dei feire, feire at eg e vekke. At eg ikke fins. Eg starta opp youtube, JÆVLA dårlig ide. Eg visste eg ikke burde gjør det, det e akkurat som at youtube og TRENING gjør meg deprimert. Alt va så bra før eg begynte igjen med youtube og trening.  Eg bare gir faen nå. Eg takle faen ikke ET SEKUND MER. ALLE HAR DE SÅ MYE BEDRE HER I VERDEN UTEN STYGGE,FEITE,EKKLE,HORETE MENNESKE EG E. Takk for meg og eg håpe eg e her i mårå :(  

Det er veldig trist å lese at jeg har hatt det så vanskelig, jeg sitter selv her i tårer. Det er sårende, trist og bare helt ufattelig. At vi mennesker kan ha slike tanker om oss selv. I det siste har ting vært ok, ikke helt på topp, men ikke slik som det der! Jeg kommer til å snakke en annen gang om det jeg nevner der, angående min "min nærmeste". Akkurat nå er det fremdeles et sårt tema. 

Quote of the day:

"I used to think the worst thing in life was to end up all alone, it's not. The worst thing in life is end up with people who make you feel all alone"
- Robin Williams

 

JEG ER PSYKISK PERFEKT!

..

Jeg vet ærligtalt ikke hvordan jeg skal starte innlegget, tidligere blogger har ikke gått i å skrive om personlige saker. Begynne med «Hei, alle sammen» føles så unaturlig ut. Denne bloggen skal egentlig gå ut på å skrive om hva jeg opplever i hverdagen og generelt om mine erfaringer og oppfatninger om psykisk helse i våres samfunn. Selv er jeg bare 17 år og har så vidt startet livet mitt, har jeg likevel opplevd mye, enn hva «normale» 17-åringer har. Sitte her å skrive om min livshistorie er bare kjedelig, det kommer til å komme opp på bloggen etter hvert. Men for nå kan vi holde det enkelt. Jeg sliter med depresjon, angst (i flere situasjoner, ikke bare sosialt), selvmordstanker, tvangstanker og tvangshandlinger. Selvbilde og selvtillit er andre nøkkelord som beskriver hverdagen min. Tvangstanker og tvangshandlinger høres utrolig skremmende ut, og det kan det være. Men heldigvis har jeg fått den «milde» utgaven, hvis jeg kan forklare det på den måten. I følge NHI er tvangstanker blant annet uønskete, påtrengende og gjentatte tanker. Mens tvangshandlinger er handlinger som en person føler seg tvunget til stadig å utføre.

 

Det står blant annet dette også:

  • Tvangstanker (obsesjoner) er uønskete, påtrengende, gjentatte og uimotståelige tanker, følelser, ideer eller fornemmelser. De oppleves vanligvis som vonde, skremmende og/eller truende
  • Tvangshandlinger (kompulsjoner) er handlinger som en person føler seg tvunget til stadig å utføre, selv om han/hun er bevisst om at det egentlig ikke er nødvendig
  • Tvangshandlingene reduserer den følelse av ubehag/ angst som forskjellige situasjoner påfører personen (skitt ved vasketvang, f eks.)

    Grunnen til at jeg kopierer fra NHI, er slik at dere skal få en mer forståelse på hva det er, før jeg snakker om mine erfaringer.

 

Jeg som sagt skal snakke om psykisk helse for meg, hver enkelt og hvordan det påvirker det norske samfunnet. Det handler om oss selv, men det har en påvirkning i samfunnet også. For eksempel at skoler nesten ikke i det hele tatt snakker om psykisk helse. Men vi skal ikke bare se negative sider, vi skal finne det positive også! Selvfølgelig! Som at mange og da mener jeg MANGE engasjere seg så mye i denne saken, at Stortinget og Regjeringen må til slutt gjøre det slik at psykisk helse blir et fag på skolen. Vi må bare kjempe og kjempe slik at vi kommer der vi vil!

Å motivere og hjelpe andre er noe jeg elsker, men jeg glemmer meg selv alt for mye. Når jeg hjelper folk i vanskelige situasjoner, motivert dem, brukt ALL energi, er det ikke noe tid meg selv. Og jeg havner dit jeg startet, på bunnen. Det handler om å ta kontroll over egen psykisk helse, det er ikke alle som liker å snakke med psykolog, mens andre elsker der. Noen vil snakke med nære venner og familie, i mens andre tar avstand. Så er det den gruppen som ikke snakker med noen. Det jeg vil oppnå, er å få folk til å snakke om problemene sine. Om det er store eller små, bryr meg lite. Et problem er et problem og vi skal snakke om det uansett hva!

Jeg håper at alle vil følge denne bloggen og lære noe. For her skal jeg snakke generelt og psykisk helse OG mine problemer. Jeg kommer til å legge ut innlegg når jeg føler for det, så om det ikke kommer et innlegg på to dager, er det fordi jeg enten trenger en liten pause eller fordi jeg har det så bra at jeg ikke trenger å skrive noe. Det kan komme triste og glade innlegg, alt som faller meg inn. Det jeg vil skrive ender her. For ingen er psykisk perfekte! Husk det! Du er ikke alene!

Quote of the day: 

Life isn't about waiting for the storm to pass...it's about learning how to dance in the rain!