Mine beste opplevelser - Sommer 2018

Min beste sommeropplevelse 2018

Jeg har n sittet og tenkt p hva jeg skal skrive. Jeg som sagt er i en litt tung og negativ periode. Der jeg ikke klarer se positivt p alt. Skrive et innlegg med positivitet er da litt vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tenker bare at jeg ikke har noen sommeropplevelser denne sommeren, og tenker bare p de negative tingene. Noe som ikke er sant. Det har skjedd et par positive ting. Men man se dem vekk. Fordi man vil tenke negativt, slik at du kan synes synd p deg selv. Det er rart hvordan det fungerer, men jeg kan tenke meg at andre har det ogs slikt. Du tenker p noe som egentlig er positivt og s prver du intenst se noe negativt med det. Slik er det i en snn periode jeg er i n. Vi burde gjre omvendt, se positivitet i alt som er negativt. Som sagt har jeg tenkt og tenkt og kommet frem til at jeg ikke har en spesifikk opplevelse, men har mange sm yeblikk som har ftt meg til smile i den tunge perioden min. Jeg har blant annet vrt i kongeparken, vrt med noen venner, solet meg og har skikkelig ntet vret.

Jeg var i kongeparken med familien min. Det var utrolig koselig, litt slitsomt st opp tidlig ettersom jeg har sovet til 12 om dagen de fleste dagene i sommerferien. Men det gikk og turen til Stavanger var kjekk. Vi hadde det sykt koselig i parken og det var gy tilbringe tid med familien. Vi grillet og tok maaange karuseller sammen. Siden lillessteren min er 6 r, fikk jeg ikke tatt s mange karuseller med henne. Heldigvis er lillebroren min litt eldre enn henne, s jeg tok med meg ha overalt. Vi var der helt til stengetid. Jeg kjpte meg sukkerspinn, men spiste alt opp p vei turen hjem da.

I begynnelsen av ferien kom to av mine barndomsvenninner p besk. De hadde ikke beskt meg her oppe i Haugesund p evigheter. Det var utrolig gy ha dem her. Om kvelden spilte vi mye spill, siden vi har utrolig mange brettspill. Endelig noen som vil spille med meg liksom. Den ene dagen tok vi bussen til byen og var der. Shoppet og koste oss. Mot kvelden gikk vi og spiste p en restaurant. Ellers gikk vi litt tur, hoppet p trampolinen, spilte og bare hadde en utrolig god helg sammen.

En annen ting som har ftt meg til smile denne sommeren er det varme vret. Det har ikke vrt s varmt p flere r og endelig kom det. Det er helt fantastisk. Jeg har vrt mye ute i solen og faktisk ftt litt brunfarge. Jeg sliter med selvbilde, og er ikke fornyd med kroppen min. Men likevel har jeg hatt p meg bikini og lagt med ut p terrassen og solt meg. Jeg har faktisk ogs ligget p stranda. Det krevde utrolig mye mot, men jeg fikk det faktisk til. En ting som hjalp var jo da at det ikke var s mange p stranda den dagen. Men uansett, jeg gjorde noe som utfordret meg og gjennomfrte det.

Jeg har ogs hatt mange roadtrips med min nrmeste venninne. Hun betyr alt for meg og jeg tror vi er bestevenner. Jeg vil ikke si det for sikkert, men jeg ser henne p som bestevenn. Og det viktigste er at hun er der for meg. Vi har hatt s mange turer rundt i byen. Vi har festet og hun gir meg et smil hver gang jeg er med henne.

Alle disse opplevelsene har vrt det beste denne sommeren 2018, og jeg hper p flere yeblikk.

#bloggnosommerkonk2018  #godesommeropplevelser #sommerminner #sommerferie2018 #kongeparken18

ET PERSONLIG BREV TIL DERE!

God kveld!

For et par mneder siden ville jeg legge ut p Instagram brukeren min et brev. Et brev til alle som bruker sosiale medier. Dette ville da avslrt hvem jeg var, hva jeg har opplevd. P den tiden var jeg bestemt p gjre det. Idag skjnner jeg ikke en gang at jeg fikk den tanken. Jeg er s full av skam at jeg hadde aldri klart levd om dette l ute. Slik at alle kan se. De kan se den ekte meg. Nei, det holder jeg for meg selv. Men jeg tenkte jo n at jeg kan legge det ut her. Jeg fr de frem likevel, kanskje ikke til dem jeg vil. Men det kommer ut til folk. 

 

Kjre mine sosiale medie venner!

Jeg skriver dette med et srt hjerte, legger meg srbar ut i offentligheten. Hvorfor? Fordi jeg er lei. Sliten. Jeg er lei og sliten av hvordan jeg fler meg, hvordan samfunnet pvirker meg. Som noen vet har jeg slitt mye psykisk. Depresjon, tvangstanker, angst (i forskjellige kategorier) og selvmordstanker. Jeg skriver ikke dette for f oppmerksomhet og at dere skal synes synd p meg. Jeg vil bare ha forstelse, forstelse p hvordan det er slite psykisk. Jeg selv vet at vi alle sliter, alle har deppa perioder. Men kjenne p den flelsen vre skikkelig deprimert, er noe jeg ikke nsker noen. Du fler deg nedstemt, sliten, lei, i konstant sorg og vil bare isolere deg.

Jeg har opplevd mye de 17 snart 18 rene jeg har levd, masse ting som ingen burde ha opplevd. Jeg har kommet meg gjennom det og blitt sterkere, men for hver gang jeg blir sterk og positiv kommer det ett eller annet slr med tilbake der jeg var. Ikke for virke negativ, men det er slik jeg fler det. Mobbing har vrt store deler av livet mitt. Jeg ble mobbet p skolen i S fra jeg begynte til vi flyttet. Jeg ble kalt din jvla feite julagris! og de sa ogs haha, nr du springer hopper puppene dine opp og ned Jeg gikk i 3.klasse og da var det ikke greit ha pupper, det var da fett. For jeg har alltid hatt litt ekstra. Nr man gr i 3.klasse er man hva? 8 r? Nr jeg kom hjem og fortalte mamma episoder av mobbing gikk jeg til kjkkenet og fant frem en kniv tok den mot hjerte mitt og skrek jeg vil d!!

Vi flyttet til Haugesund og jeg hpet p blanke ark, men det kunne jeg bare drmme om. Jeg begynte p en skole i byen og ble godt tatt imot de frste dagene, resten av 5,6 og 7.klasse overs hele klassen min meg, jeg hadde ett par venner. I syvende hadde jeg INGEN. S flyttet vi igjen, i Haugesund omrde, der jeg begynte p en ny skole. Og igjen var jeg glad, blanke ark. Det gikk helt fint til 9. Da en "spesiell" person sa dette til meg g ta livet ditt. Frst lo jeg heiv det bak meg, tffa meg, for det gjekk ikke innp meg.

Desember 2015 sendte eg en melding te mamma at jeg ikke orket livet lengre, men ikke ville d. Jeg begynte g te psykolog. S, bestemte jeg meg for  fortelle min nrmeste venninna at eg ikke hadde det greit og ville bare egentlig d. Som svar fikk jeg hh oki. og s skiftet hun tema. Hun brydde seg veldig lite. Jeg ble s skuffet, igjen blir jeg sret av en venninne.

Jeg vil selv pst at jeg har en forbannelse over meg n det gjelder venner, bestevenner. Jeg er en person som hjelper alle andre enn meg selv, gir s mye av meg selv for hjelpe andre at jeg glemmer meg selv. Nr jeg gir alt jeg har til venninne mine og nr jeg trenger dem mest forsvinne de ut av livet mitt. Da har de ftt sitt og trenger meg ikke lengre. Dette har skjedd gang p gang. Den dag idag har jeg IKKE en bestevenninne jeg kan snakke om alt med, vre 100% meg selv og vre med. For de vennen jeg har prioriterer meg som nr 2. Jeg er deres backup plan hvis ikke kjresten, venninna, vennen, bestevennen ikke kan vre med dem. Dette er srende, for alle trenger enn venn de kan snakke med. Min bestevenn er mamma, men jeg forteller ikke alt til henne. For det frste er hun mammaen min, for det andre er det en del ting jeg ikke vil fortelle henne og det tredje hvis jeg forteller henne enkelte ting fler JEG at hun vil se annerledes p meg.

Misforst meg rett, jeg vet mange sliter med forskjellige ting. Men de aller fleste har noen de kan snakke med. De jeg snakker med sier de forstr meg, men de gjr ikke det. Jeg skriver ikke dette for at dere skal synes synd p meg, og begynne vre venn med meg. Jeg er vandt til vre alene. Jeg vil bare at dere skal se og vite hva som skjer, jeg virker som den lykkelige jenta. Jeg smiler, ler og ser ut som jeg har den beste tiden i mitt liv. Nr jeg rligtalt egentlig ikke vil vre her engang.

Og jeg skriver egentlig dette slik at jeg skal f tankene mine ut og fordi jeg trenger se hva jeg tenker ned p ord. For jeg selv tror jeg har det s bra, nr jeg egentlig ikke har det.

Jeg har til og med skrevet mitt eget selvmordsbrev, ikke fordi jeg vil ta livet mitt. Men slik at folk kan skjnne at dette er alvorlig. Jeg er syk. Veldig syk. Men likevel er det ingen som gidder forst meg.

 

- Psykisk perfekt

#personlig #brev #psykiskhelse #sosialmedier #sommer2018 #leiavlivet

Jeg er sliten..!

hh wow,
Det er lenge siden jeg har lagt ut et innlegg her, og den eneste grunnen er at jeg er s sliten. Sliten av skole, eksamener, skolepress, feriepress og alt som har med venner gjre. Jeg kom ikke opp til eksamen, heldigvis, hadde bare den obligatoriske tverrfaglig eksamen. Det gikk utrolig fint og n teller jeg dagene ned til sommerferie. Jeg gleder meg ikke til selve ferien, men slippe st opp tidlig, skole og slikt. Men jeg mister mye positivt, hverdagen og vre med venner. Jeg reiser ingen steder i sommeren og havner alene. Sommeren er kanskje de rstiden/perioden jeg er mest deppa p, fordi alle de f vennen jeg har reiser. Jeg ender opp alene og ensom. Derfor gleder jeg meg mye til begynne i lre og jobbe i august n. Jeg har nedtelling p dagene.

Jeg har n IGJEN mistet min aller bestevenn, det var mye s skjedde. For gjre det enkelt hun ly om forskjellige ting og hun begynte merke jeg tok litt avstand fra henne. Da blokket hun meg p alle sosiale medier og vi har ikke snakket siden. Hun vet ikke engang hvorfor jeg gjorde slik som jeg gjorde. Men det var for det beste, jeg har det ikke bedre uten henne. Men nr vi ser mot fremtiden, kommer jeg ikke til savne ha henne i livet mitt. Det jeg savner er ha en bestevenn i livet mitt, men hper den tiden vil komme snart.

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere, slik at dere ikke tror jeg har ddd. Jeg lever enda. Og har ingen planer om d enda. Jeg orker ikke skrive s mye mer, for er som sagt sliten bde psykisk og fysisk.

Hper jeg snart kommer innom legger ut mer, eller komme tilbake for fullt. Men n trenger jeg tiden min. 

En annerledes russetid! (2019)

Natt til 1.mai s sov jeg, imens hele Norges russer og andre mennesker festet. I dag tenkte jeg skrive litt om mitt forhold til alkohol og russetiden. For om et r er jeg selv ute p bltur og fester natt til 1.mai. Helt siden jeg var liten har jeg nsket vre russ. Jeg samlet p russekort og nsket selv jeg var en russ. Og nr den tiden begynte komme, rundt vg1. Da bestemte jeg at jeg ikke ville vre russ allikevel, det var s dyrt. P vg1 var broren min russ og da ville jeg p en mte vre russ, men likevel ikke. Etter det har jeg vrt veldig frem og tilbake, og i tillegg er det andre faktorer som spiller inn. Blant annet at jeg kommer til vre aleneruss, edruruss og vandreruss. Grunnen til at jeg velger vre aleneruss og vandreruss er fordi jeg ikke trenger en buss eller van til vre en kul russ. Og s er jeg alene fordi jeg vil ikke vre i en gruppe der jeg m betale masse penger, jeg vil bruke minst mulig penger.

Og s er det det store edruruss eller noen sier edruss. Grunnen er fordi jeg ikke skal drikke i mitt liv, avhold. Jeg har ftt mange tilbakemeldinger angende det. Men jeg kan fortelle hvordan jeg bestemte meg for det. Nr jeg gikk i niende og tiende var jeg veldig opptatt av alkohol og mlet mitt i livet var drikke og bli full fr jeg ble 18. Jeg ville vre som alle andre. Jeg fikk ikke oppndd den drmmen p ungdomsskolen, men s begynte jeg p videregende og s hp der. Etter nyttr var jeg p en fest der jeg var med noen jenter. Det var alkohol innblandet, men jeg hadde spurt mamma og pappa og de hadde sagt nei. Jeg har s mye respekt for foreldrene mine at jeg godtok det. De tilbudet meg, men jeg sa nei og flte meg veldig stolt. Mot midnatt var den hendelse som skjedde, vil ikke g i detaljer, men den ene jenta spydde. Jeg mtte trke det opp, fordi jeg synes ikke slik er ekkelt og fordi jeg var den eneste som tenkte klart. Men fr det skjedde, hadde jeg det kjempe morsomt og koste meg uten noe annet en brus i glasset. Nr jeg kom hjem tenkte jeg mye over dette og kom til at jeg ikke vil drikke alkohol i hele mitt liv. Fordi jeg klarer ha det gy uten at jeg m pvirke meg selv med alkohol.

Jeg gikk frem og tilbake om hva jeg ville. Og nr jeg var p Facebook en dag s jeg en reklamasjon. Det var en reklamasjon om de som skulle vre edruss for 2018. Det er en egen gruppe for dem som velger det, og da tenkte jeg. Vist faen skal jeg vre edruss i 2019! Og n sitter jeg her og gleder meg ihjel. Jeg har ftt mange reaksjoner om at jeg skal vre avhold og edruss. Nr jeg forteller fol at jeg ikke skal drikke ler de og sier: Hah, vent om noen r. Og da blir jeg bare s irritert! Jeg er utrolig sta og nr noen sier det blir jeg bare enda mer motivert for holde meg. Jeg bare gleder med til se ansiktene til folk nr de ser at jeg klarer dette. Jeg elsker overbevise folk, og iallfall dem som ikke tror p meg.

Mange ser p meg som annerledes og det elsker jeg. Jeg elsker vre annerledes. Og jeg hper andre gjr noe annerledes, enten om det er i den normale liv eller i russetiden. Hper du ikke sitter der og sier jeg skulle nske jeg og kunne gjort det. Men jeg fler et press. Jeg vil ikke vre annerledes. Fordi vi er ikke alle like og det hper jeg folk kan begynne i skjnne i 2018. Men der er ikke alltid slik vi hper. Jeg har ftt mange negative reaksjoner, men selvflgelig at jeg ftt mange positive. Mange sttter meg og heier p meg og det setter jeg veldig stor pris p. S, jeg hper du bare trr ta andre valg og vre litt annerledes og s ser jeg frem til en drit bra russetid i 2019!

Quote of the day:
Man trenger styrke for tilpasse seg. Man trenger mot for vre annerledes. 

KARAKTERPRESSET PRESSER OSS OPP MOT VEGGEN!

Fra og g til deprimerte tanker til mer stress og angst i hverdagen. Karakterer fr vi nr man begynner p ungdomskolen og det er alltid kjekt vente p en karakter. Helt til du fr arket og ser karakteren, enten er du fremdeles glad og fornyd, med de fleste av oss er ikke fornyd. Uansett om det er en 5+ eller en 2+. Karakterpress er noe det moderne samfunnet vr har laget, vi lager dette presset selv. Likevel er det tabu belagt snakke om karakterpress. Den flelsen ved ikke f en 6er, at man ikke er god nok.  

Det er mange som opplever det slikt. Har man ikke 5,8 i snitt er man ikke en av gjengen. Det er ikke slik det er, men det er slik vi lager presset. Negative tanker som jeg er dum, jeg fr ikke dette til eller jeg har ingen fremtid er vanlige tanker rundt dette temaet. Vi stresser over karakterene vre, fordi vi vil inn p forskjellige skoler som setter krav. Videregende skoler eller hyere utdanning. Det hjelper ikke med karakterpresset det, men slik er det i samfunnet vrt. Vi m sette krav til forskjellige skoler.

Det kommer forskjellige konsekvenser som sosiale, psykiske og fysiske. Sosiale konsekvenser kan for eksempel vre en elev som alltid fr 3?er og da er det lett bare si han jobber ikke godt nok eller haha, det er ikke rart. Man fler seg p en mte isolert fra den smarte gjengen. Psykiske kan vre depresjon, angst, press og stress. Og mange blir utbrent, psykisk utslitt, og det er ikke bra. I de alvorlige tilfellene er det elever som ikke klarer g p skolen en gang.  Mange som gr p ungdomskolen eller videregende skole har svnproblemer og det er en fysisk konsekvens. fle skuffelse, overfor deg selv, hjemme eller blant venner og at vi har for hye forventinger. Til slutt vil jeg bare nevne at det er ikke alltid vi lager presset selv, det kan begynne hjemme. Hvis foreldre maser om 5?ere eller 6?ere p karakterkortet, noe som er utrolig dumt, men skjer.

Det er forsket p at det er flere jenter enn gutter som stresser og fler karakterpress, men selvflgelig det er hos gutter ogs! Det handler ikke bare om oss jenter, vi glemmer nesten ut guttene med psykisk problemer. Vi alle bekymrer oss for mye og som sagt har alt for hye forventninger. Bekymringer og presset begynner p ungdomskolen og helst i niende. Da har man gtt et r der man er ny med karakterer og i niende begynner lrer og forventer mer av deg og fra vrt r som gr. En annen forskning sier ogs at 1 av 3 tenringer sliter med kronisk stress.

Jeg selv har erfart mye siden 8.klasse og n til mitt siste r p videregende skole. (Gr helsefagarbeider for de som lurer.) P ungdomskolen fle jeg et ganske s stort press med karakterene, det var fordi alle klassekameratene mine var opptatt av dem. De fleste sa alltid etter prver at hh, det gikk s drlig. Jeg fr sikkert bare en 4?er og s fr de prven tilbake og s fr de 5+ liksom. Jeg selv sitter der med 3- og skulle nske jeg kunne ftt den 4?eren de ikke ville ha. To av mine klassekamerater var veldig opptatt av gode karakterer og snitt. Det var helt forferdelig. Jeg fikk ikke en enste sekser p en prver p de tre rene, utenom muntlig eksamen da. Jeg fikk endelig min 6?er og jeg var fornyd og glad. Jeg gikk ut med et ok snitt, drlig for noen, men jeg var snn passe fornyd. Jeg kom inn p den skolen jeg ville etter tiende, og s begynte jeg vg1 helse og oppvekst. Jeg var selvflgelig opptatt av karakterene mine, men jeg var ikke hysterisk. S lenge jeg fikk over 3, var jeg fornyd. Og i matte var jeg bare glad at jeg besto, fikk 3 da, men jeg brydde meg ikke om det var 2 eller 6.

Men s begynte jeg p vg2 helsefagarbeider og da snudde livet mitt helt rundt. Jeg hadde/har den beste lreren og da fikk jeg selvflgelig bedre karakter. Og nr jeg fikk bedre enn det jeg hadde i fjor ble jeg bare mer motivert, kanskje litt FOR motivert. Jeg var s opptatt av ha best karakter og er enn opptatt av det. Jeg tror jeg blir mer populr og at folk vil like meg hvis jeg fr toppkarakter. Det er ikke slik, men det er oppfatningen min av det norske samfunn i 2018. Om jeg ikke fr 5 eller 6, klikker det for meg. Jeg fikk 6 p en case vi hadde, likevel har jeg ikke fornyd. Jeg ser selv problemet, det gr ikke an f bedre enn 6. Jeg skaper dette STORE presset for meg selv, for i klassen er det IKKE press. Jeg elsker klassen min, alle kommer overens. Jeg er bare veldig merkelig.

 

Hvordan alt dette har pvirket meg psykisk er sykt. Jeg har blitt mer stresset, mer negative tanker om meg selv (NAT, negative automatiske tanker) og flt meg mer deppa. Jeg har vrt psykisk utslitt eller utbrent i lang tid n, ikke noe alvorlig, men likevel sliten. Ikke flt meg god nok og har ikke akseptert meg selv. P en mte straffet meg selv med ord og tanker da. Flt at folk ikke liker meg siden jeg ikke fikk en 6?er og dette gr jo ogs utover selvbilde og selvtillit.

Min mening om alt dette karakter presset er FUCK OFF!! Det er noe vi skaper selv og fr innspill fra andre. Vi m f en stoppe p det. Vi br heller motivere hverandre, enn klage p karakteren vi har ftt. Tenk heller vde jeg skikkelig? eller jeg gjorde mitt beste. Dette er noe jeg selv m ve p.

Quote of the day:
No, i may not be physically alone..But mentally there is no one in sight

JEG HATER HELGENE!

Flelsen vre ensom er noe alle kjenner p i lpet av livet sitt. Alle fler en gang de har blitt utestengt av en vennegruppe, enten om du var 10 eller 30 r. Flelsen ensomhet er en av de verste tingene vi opplever. Det er da tankene begynner fly, du tenker hva er galt med meg?. Og da er det gjort. fle konstant ensomhet er noe jeg ofte kjenner p. Jeg har alltid hatt problemer med venner, det har alltid kommet noe i veien. Enten om noen ikke trenger meg eller om jeg finner ut at de ikke er bra for meg. Nr jeg bodde i Stavanger, fdt og oppvokst der, hadde jeg noen gode venner. Vi hang med hverandre hver dag og livet var p topp, utenom at jeg ble konstant mobbet p skolen da. S, flyttet vi til Haugesund og jeg hpet p en ny start. Og det fikk jeg i 9 mneder s flyttet vi igjen, lengre inn i byen. Jeg var p grensen til en annen skole og da mtte jeg skifte. Jeg gledet meg ikke, men hadde positive forventinger selv om. De tok meg godt imot de to frste dagene, resten av 5, 6 og 7. klasse var det som at jeg var luft. Og i slutten av 7.klasse hadde jeg IKKE en ENESTE venn. Det var veldig srt, og jeg begynte se negativt p venner og begynte bli vandt til vre alene.

S flyttet vi igjen, og jeg skulle begynne p ungdomskolen p en helt ny plass, blanke ark. De frste ret var utrolig greit, men s i niende begynte ting g i feil vei. En hendelse der blant annet noen gutter i klassen tok bilder av meg under bordet nr jeg hadde skjrt p meg, de sendte det rundt p en messenger gruppe. For si det snt jeg gr aldri med skjrt p skolen lengre. En annen hendelse, som skjedde utenfor skolen, men pvirket meg mye. Det var at en spesiell person, en jeg hadde likt, sa til meg G ta livet ditt. Det var veldig srt, men jeg prvde tffe meg og sa jeg bryr meg ikke. Egentlig brydde jeg meg, utrolig mye. Desember 2015, midten av tiende, knakk det for meg. Jeg var s psykisk utslitt og lei av livet. Jeg skrev en melding til mamma der jeg skrev: Jeg orker ikke leve lenger. Jeg valgte da og g til psykolog for snakke om problemene mine og ble da diagnosert med depresjon. Grunnen til at jeg valgte snakke med psykolog og ikke mamma eller familie, er fordi jeg vil ikke at de skal se annerledes p meg. Hun jenta med masse psykiske problemer, for jeg har store problemer med meg selv. Jeg stolen 100% p familien min, men jeg ville bare ikke snakke om problemet mine med dem.

Jeg er en person som hater snakke om flelser, psykiske problemer og hvordan jeg har det. Men endelig bestemte jeg meg for fortelle hvordan jeg hadde det til min bestevenninne. Det jeg fikk svar fra henne var hh, kjipt og s byttet hun tema. Kanskje hun ikke ville snakke om det, for jeg vet det kan vre vanskelig vre prrende til none som sliter psykisk. Likevel ble jeg sret av mten hun reagerte og bare hele settingen. Etter dette har jeg aldri hatt en bestevenninne som jeg virkelig stoler p, kan vre 110% meg selv og faktisk kunne vre med p fritiden. Jeg har jo venner, eller kalle dem det blir en overdrivelse. Jeg har noen jeg kan vre av og til med. Men det som er tingen at jeg blir ALDRI prioritert. Nr de ikke har noen vre med om det er venninna, kjresten eller bestevenninna s kommer de til meg. De trenger vre med noen nr de vanlige vennene deres ikke kan.

Nesten alle mennesker gleder seg til helg. Det er av alle grunner, fri, fest, slappe av eller henge med venner man kanskje ikke fr tid til i uken. Jeg hater helgene, det er da jeg fler meg mest ensom. Jeg ser alle som blir invitert p fester eller selskaper. Jeg ser alle vennene mine ute gjr et eller annet. Og det er sorg som ligger langt nede i hjerteroten, jeg blir lei meg hver kveld jeg legger meg i helgen. Men ikke for snakke om ferier da.

vre ensom er ikke noe jeg kjenner p, det er noe som er med min side. En skygge. Det er en s stor del av livet mitt at jeg vet ikke hvordan det er ha et normalt liv lengre?!

Quote of the day:

"It's a paper town, with paper houses and paper people, everything is uglier up close."
- John Green

Et utdrag fra "dagboken" min!

(Det str p dialekt fordi jeg skrev det slik, fordi at det skulle fles mer ekte ut. Jeg skriver det ikke om selv om det skal p bloggen. Dette er et utrdag fra ein av de drlige dagene jeg har hatt, det er en stund siden det ble skrevet. Jeg tenkte likevel det kunne vre interessant  se hva jeg har flt og mange ganger fler jeg det slik enda.)

 

26.01.17 ? 20.20

Heiii, n sitte jeg egentlig skal skrive en novelleanalyse, men fr det ikke til. Klarer ikke konsentrere meg. Den siste mneden har tilbrakt flere negative og positive ting. Jeg har ftt astma, men jeg har begynt p aerobic treningsenter. Men har ikke gtt p trening en eneste gang denne uken. Jeg er s skuffet over meg selv, har s mye skyldflese. Har bare lyst til stoppe spise, alt jeg spiser n fr jeg drligsamvittighet. Og jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse ? Overspising ?. Kill meg. Jeg vil kje ha mat, eg e kje sulten lengre. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg blir s skuffa og lei meg. Har slitt s mye denne mneden. Har ftt verre tanker, men vil ikke snakke med noen. Jeg gidder ikke alt dette igjen. Jeg har for store forventninger til meg selv bde hjemme, p skole og p trening. Jeg tror kroppen min skal klare og gjr masse husarbeid, f seksere p skolen og kunne trene flere timer hver dag. Jeg blir bare utslitt av hrra skole, trening og husarbeid. Jeg presser meg for mye!!! Jeg vet ikke hva jeg skal gjre? Jeg vurdere  skriva her i denne dagboken hver dag. Slik at jeg kan se hvordan dagene er og hva jeg gjr slik at jeg kan i glad?

Jeg fle meg s depressiv igjen. Lei meg kvar dag, grine av ingenting.  Tanker om en av min nrmeste har komt opp. Minner, fortrenge minner. Minner eg ikke vil se... Tar p meg. Eg takle det ikke. Tanken p ha kjreste skremme meg. Eg komme ikke te klara leva i denne verden. Eg takle ikke menneske lengre, eg blir kvalmen og vil bare spy. Eg vil egentlig bare d. Leva et bedre liv i himmelen. EG vett kje ka eg ska gjr. Eg klare ingenting mer. Eg har klart meg s bra detta ret. KOFFER SKJER DETTA MED MEG!!!!!!!! EG orke bare ikke marr. Eg har kje nok styrke. Og tanken p leva i marr en 50 r te, skremme meg. Ka skjer i mr, ka skjer om 10 r? Eg vil bare leva i fred. Aleina. I himmelen. Eg bare har ingen ord som beskrive hode og tankane mine. Ingen kan hjelpa meg. Eg har gitt opp, de har gitt opp. Ingen komme te savna meg, ingen bryr seg. De blir bare glad at eg e gtt bort.

Snn som en spesiell person sa te meg G ta livet ditt. Kanskje eg ska gjr det. Eg fortjente ikke detta livet. Gud vil kje at eg ska leve, han vil at eg ska d. Men de e jo lika s greit for eg vil det sjl?. Om eg smile fake smil kver dag og ler fake. Ja det e sant. Eg bryr meg kje lengre, ingen bryr seg. Det e kje no vits. EG E KJE VERDT NOE SOM HELST! Eg e rett og slett bare sppel, innse det. Eg feile med trena, vr sosial???? Eg e heilt feila. De e noe galt med meg. Eg e lika god som dd. Ingen komme te husk meg, den dagen eg dr ingen komme te fella ei tra. Dei feire, feire at eg e vekke. At eg ikke fins. Eg starta opp youtube, JVLA drlig ide. Eg visste eg ikke burde gjr det, det e akkurat som at youtube og TRENING gjr meg deprimert. Alt va s bra fr eg begynte igjen med youtube og trening.  Eg bare gir faen n. Eg takle faen ikke ET SEKUND MER. ALLE HAR DE S MYE BEDRE HER I VERDEN UTEN STYGGE,FEITE,EKKLE,HORETE MENNESKE EG E. Takk for meg og eg hpe eg e her i mr :(  

Det er veldig trist lese at jeg har hatt det s vanskelig, jeg sitter selv her i trer. Det er srende, trist og bare helt ufattelig. At vi mennesker kan ha slike tanker om oss selv. I det siste har ting vrt ok, ikke helt p topp, men ikke slik som det der! Jeg kommer til snakke en annen gang om det jeg nevner der, angende min "min nrmeste". Akkurat n er det fremdeles et srt tema. 

Quote of the day:

"I used to think the worst thing in life was to end up all alone, it's not. The worst thing in life is end up with people who make you feel all alone"
- Robin Williams

 

JEG ER PSYKISK PERFEKT!

..

Jeg vet rligtalt ikke hvordan jeg skal starte innlegget, tidligere blogger har ikke gtt i skrive om personlige saker. Begynne med Hei, alle sammen fles s unaturlig ut. Denne bloggen skal egentlig g ut p skrive om hva jeg opplever i hverdagen og generelt om mine erfaringer og oppfatninger om psykisk helse i vres samfunn. Selv er jeg bare 17 r og har s vidt startet livet mitt, har jeg likevel opplevd mye, enn hva normale 17-ringer har. Sitte her skrive om min livshistorie er bare kjedelig, det kommer til komme opp p bloggen etter hvert. Men for n kan vi holde det enkelt. Jeg sliter med depresjon, angst (i flere situasjoner, ikke bare sosialt), selvmordstanker, tvangstanker og tvangshandlinger. Selvbilde og selvtillit er andre nkkelord som beskriver hverdagen min. Tvangstanker og tvangshandlinger hres utrolig skremmende ut, og det kan det vre. Men heldigvis har jeg ftt den milde utgaven, hvis jeg kan forklare det p den mten. I flge NHI er tvangstanker blant annet unskete, ptrengende og gjentatte tanker. Mens tvangshandlinger er handlinger som en person fler seg tvunget til stadig utfre.

 

Det str blant annet dette ogs:

  • Tvangstanker (obsesjoner) er unskete, ptrengende, gjentatte og uimotstelige tanker, flelser, ideer eller fornemmelser. De oppleves vanligvis som vonde, skremmende og/eller truende
  • Tvangshandlinger (kompulsjoner) er handlinger som en person fler seg tvunget til stadig utfre, selv om han/hun er bevisst om at det egentlig ikke er ndvendig
  • Tvangshandlingene reduserer den flelse av ubehag/ angst som forskjellige situasjoner pfrer personen (skitt ved vasketvang, f eks.)

    Grunnen til at jeg kopierer fra NHI, er slik at dere skal f en mer forstelse p hva det er, fr jeg snakker om mine erfaringer.

 

Jeg som sagt skal snakke om psykisk helse for meg, hver enkelt og hvordan det pvirker det norske samfunnet. Det handler om oss selv, men det har en pvirkning i samfunnet ogs. For eksempel at skoler nesten ikke i det hele tatt snakker om psykisk helse. Men vi skal ikke bare se negative sider, vi skal finne det positive ogs! Selvflgelig! Som at mange og da mener jeg MANGE engasjere seg s mye i denne saken, at Stortinget og Regjeringen m til slutt gjre det slik at psykisk helse blir et fag p skolen. Vi m bare kjempe og kjempe slik at vi kommer der vi vil!

motivere og hjelpe andre er noe jeg elsker, men jeg glemmer meg selv alt for mye. Nr jeg hjelper folk i vanskelige situasjoner, motivert dem, brukt ALL energi, er det ikke noe tid meg selv. Og jeg havner dit jeg startet, p bunnen. Det handler om ta kontroll over egen psykisk helse, det er ikke alle som liker snakke med psykolog, mens andre elsker der. Noen vil snakke med nre venner og familie, i mens andre tar avstand. S er det den gruppen som ikke snakker med noen. Det jeg vil oppn, er f folk til snakke om problemene sine. Om det er store eller sm, bryr meg lite. Et problem er et problem og vi skal snakke om det uansett hva!

Jeg hper at alle vil flge denne bloggen og lre noe. For her skal jeg snakke generelt og psykisk helse OG mine problemer. Jeg kommer til legge ut innlegg nr jeg fler for det, s om det ikke kommer et innlegg p to dager, er det fordi jeg enten trenger en liten pause eller fordi jeg har det s bra at jeg ikke trenger skrive noe. Det kan komme triste og glade innlegg, alt som faller meg inn. Det jeg vil skrive ender her. For ingen er psykisk perfekte! Husk det! Du er ikke alene!

Quote of the day: 

Life isn't about waiting for the storm to pass...it's about learning how to dance in the rain!